Opplevelser og bilder fra telttur på Hardangervidda, sommeren 2024 . Fra Finse til Haugastøl, via Kjeldebu og Krækkja.
Av Ivan Mæland / 15. august 2024
I år planla vi en telttur til Hardangervidda. Nærmere bestemt i området rundt Hardangerjøkulen, som ligger lengst nord i nasjonalparken. Ruten gikk fra Finse stasjon (1222 moh) til Haugastøl, via Kjeldebu og Krækkja.
Lengden på turen var beregnet til rundt 55 km. Opprinnelig en tre-dagers tur hvis man gikk mellom turisthyttene, men vi ønsket å bruke dobbelt så lang tid for å gå i vårt eget tempo.
Motivasjonen for turen var både enkel og meningsfull: å tilbringe noen dager i fjellet og utforske Norges største nasjonalpark. Vi ønsket å forbedre våre ferdigheter i fjellvandring og komme i bedre form. Dette var også en mulighet til å koble av fra hverdagen, nyte det storslåtte landskapet og skape minner som ville vare.
I tillegg hadde jeg et ønske om å fotografere og dokumentere opplevelsen underveis. Da jeg undersøkte ruten, fant jeg ikke så mye informasjon. Den beste kilden var DNT, men jeg skulle gjerne sett flere bilder fra turen. Derfor ønsket jeg også å lage denne saken, slik at andre nysgjerrige kan få et innblikk i hva som venter underveis.
Planlegging og forberedelser
Sånn matmessig var planen hovedsakelig å livnære oss på frysetørket mat, som både smaker godt og veier lite. I tillegg hadde vi pakket med noen saltpølser som vi skulle bruke sammen med potetmos og setersmør for å lage enkle, men energirike middager, samt som pålegg på knekkebrød til kvelds.
Til mellommåltider hadde vi med sjokolade, nøtter og tørka frukt. Vi passet også på å ta med elektrolytter for å holde energinivået oppe og erstatte salter tapt underveis.
Som vanlig pakket jeg med mitt trofaste Nikon Z6-kamera sammen med et 40mm f/2-objektiv. I tillegg ble min eldre 20mm-linse også med i fotobagen, da jeg tenkte det alltid er greit å ha med en ultravidvinkel. Til stativ valgte jeg et lite, enkelt stativ for blogging, fremfor en tyngre tripod. Skulle jeg trenge lang lukkertid, fikk jeg bare improvisere litt. Likevel ble sekken, som vanlig, altfor tung, selv om jeg var mer konservativ med fotoutstyret.
Ikke glem stavene!
Siden vi valgte telt fremfor hytte-til-hytte-tur, måtte vi pakke tyngre sekker og planlegge mat og utstyr nøye. Planen var å tilbringe seks netter i fjellet, selvforsynt med både mat og husly.
Vi måtte forberede oss på alt slags vær, spesielt regnvær. Tidligere erfaring med regnvær hadde lært oss at stor vannføring i bekker og elver kunne skape utfordringer, i tillegg til gjørmete underlag.
Gode fjellstøvler hadde vi, men manglet gamasjer, noe vi raskt innså at vi trengte. Disse planla vi å skaffe oss på Geilo. Vi kjøpte også hver vår Jerven fjellduk (den klassiske uten isolasjon), som skulle vise seg å være en god investering når vi trengte ly fra dårlig vær.
Forrige gang vi var på tur, brukte vi enkle skumliggeunderlag. Vi ble enige om at de var for ukomfortable, spesielt når vi måtte ligge på ujevnt underlag eller stengrunn. Derfor investerte vi i oppblåsbare liggeunderlag fylt med isolerende dun – enda en god investering, selv om vekten på sekken økte litt.
Dag 1
Avreise og første natten i telt
Vi startet fra Kristiansand rundt klokken 10:00 i strålende solskinn og ankom Geilo ved 19-tiden. For de som ikke vet så er Geilo en liten fjellbygd i Hol kommune, kjent for sine skibakker, natur og kultur. Det var blitt kveld, og vi var skrubbsultne. Etter en rask middag på en kro like vest for sentrum – hvor maten var god, men porsjonene små (og prisen høy!) – måtte vi tenke over hva vi skulle gjøre videre.
Det ble tid til litt fotografering underveis.
Det begynte å bli sent, og vi hadde ikke mulighet til å komme oss til Finse med tog før morgendagen. Dermed måtte vi finne et sted å overnatte i området. Det var dårlig med campingplasser på Geilo, men kanskje ikke så rart siden fjellet og vidda lå ganske nærme. Noen uker tidligere, da vi var i området, hadde vi funnet en bomvei som førte opp til Hallingskarvet, men den var da stengt for sesongen. Vi bestemte oss for å sjekke om den var åpnet nå – og det var den.
For 50 kroner fikk vi tilgang til veien, enkelt betalt med Vipps. Vi kjørte videre inn i Hallingskarvet Nasjonalpark og fant et passende sted å sette opp teltet for natten.
Dramatisk himmel på vei inn til Hallingskarvet.
Selv om det var overskyet, fikk vi et nydelig glimt av solen over Hallingskarvet før natten falt på. Det var en stille natt, bortsett fra de merkelige lydene fra fugler og dyr som underholdt oss. Tett tåke la seg over teltet, og som vanlig tok det lang tid før jeg sovnet, som det pleier første natten på tur. Neste dag skulle vi ta toget til Finse og starte den egentlige fjellturen.
Dag 2
Nå begynner turen
Hardangerjøkulen rett i mot, rundt 2 km sør for Finse.
Jeg er sliten og det er tungt å bære
Etter rundt 8–9 kilometer begynte jeg å kjenne på en kraftig utmattelse. Antagelig grunnet kombinasjonen av tung sekk, motvind og kanskje litt for lite mat underveis. Det var også tidlig på turen, og kroppen har ennå ikke blitt vant til påkjenningene av å bære tungt i ulendt terreng. Vi hadde ikke noe annet valg enn å begynne å se etter et egnet sted å slå leir for natten. Terrenget rundt oss bestod stort sett av steinrøys og fjell, noe som gjorde leiting etter teltplass utfordrende.
Til slutt fant vi en passende plass i nærheten av Brattefonnvatnet. Det var krevende å sette opp teltet på det steinete underlaget, spesielt med den kraftige vinden. Vi følte oss trygge da vi endelig fikk alt på plass, akkurat i tide før været virkelig slo til med kraftig regn og vind.
Teltplassen vår for natten.
Her oppe på fjellet var det ingen mobildekning, så det var umulig å sjekke værmeldingen. Vi måtte bare satse på at været ville lette til neste dag.
Målet vårt er å tilbakelegge minst 6 kilometer i morgen for å holde oss til planen.
Vekkerklokken ringte klokken 06:00, og vi hadde god tid til å pakke sammen før vi dro til Geilo for å kjøpe gamasjer og ordne småting før vi la ut på turen. Det var kanskje litt vell tidlig å stå opp, men tenkte det var greit å ha god tid før skulle rekke toget til Finse.
Geilo har overraskende mange sportsbutikker – hele fire stykker, noe som er ganske imponerende for et tettsted med litt over 2500 innbyggere.
Etter å ha handlet det nødvendige, fikk vi også ordnet togbilletter til Finse. Dessverre var 10:25-toget fra Haugastøl fullt, så vi måtte kjøpe billetter til 13:50-toget. Etter en rask diskusjon bestemte vi oss for å prøve lykken med 10:25-toget likevel, og heldigvis gikk det smertefritt – men ikke for de andre som prøvde på det samme – de ble stoppet av konduktøren.
Finse stasjon neste
Vi ankom Finse stasjon rundt klokken 11, klare for å starte turen tilbake til Haugastøl via fjellet. Været var grått, med lett yr i luften og nesten vindstille, perfekte forhold da vi satte i gang.
På Finse stasjon var det mye fint å se.
Det tok ikke lange tiden før det begynte å regne og blåse kraftig. Heldigvis hadde vi forberedt oss på dårlig vær, vi dro på oss fjellduken og vandret videre.
Her kommer regnet.
For å understreke, uten Jerven-duken hadde vi blitt klissvåte – regnet kom så brått at vi ikke rakk å få på oss regntøyet i tide. Gamasjene viste seg også å være gull verdt; de gjorde det mulig å krysse bekker og oversvømte områder uten å bli våte, selv med fjellstøvler.
Dag 3
Hjelp, vi er på Hardangervidda
Etter en tidlig kveld våknet vi midt på natten til regn og vind som herjet teltet voldsomt. Jeg ble faktisk litt bekymret for teltet en stund – det blåste og regnet fryktelig mye, og tankene svirret rundt hva som kunne skje dersom teltet ikke holdt.
Ned for å hente vann fra Brattefonnvatnet og lage middag til frokost.
Som vanlig så våknet jeg tidlig på morgenen, rundt klokken 06:00. Kroppen var stiv og støl med en dunkende hodepine. Etter å ha drukket litt vann og fått i meg elektrolytter, samt et godt måltid, begynte jeg å føle meg bedre.
Sola brøt forsiktig gjennom skyene, og vi var klare for dagens utfordringer.
Nå blir vi våte, eller?
Den første utfordringen kom som ventet i form av en oversvømt vadested. Steinene som tidligere ble brukt til å krysse var knapt synlige på grunn av den store vannføringen. Dette var nettopp det vi hadde vært mest bekymret for.
Utfordring 1 – Vadeplassen
Det er én ting å forsere slike steder med lett oppakning, men med en tung sekk er det mye vanskeligere å være smidig og holde balansen. Jeg må nevne at stavene kom godt til nytte for å opprettholde balansen og for å sjekke steiner før vi tråkket på dem. Alle burde ha staver på fjelltur, synes jeg. Enkelte steder gikk vannet nesten til knærne, men takket være gamasjene holdt vi oss tørre.
Heldigvis, med litt flaks og mot, kom vi oss over. Vi håpet og tenkte at verre enn dette kunne det umulig bli.
Et naturlig bed på fjellet, for et vakkert syn!
Etter noen timers vandring oppover over stein og snøfonner, nådde vi endelig toppen, det høyeste punktet på turen, litt over 1400 moh. Derfra kunne vi se ned på Helvetsgjeldet – et virkelig spektakulært landskap.
På vei ned Helvetesgjeldet.
Selvfølgelig kom det flere stryk vi måtte forsere, det ene skumlere enn det andre. Når jeg ser tilbake på det, er det nesten utrolig at det gikk bra. Det positive var at vi ble betydelig tøffere etter hvert.
Mye vann i fjellet – utfordring 2 & 3
Etter å ha passert Helvetsgjeldet og tilbakelagt omtrent 10 km, slo vi leir – akkurat i tide før pøsregnet og tåka kom over oss. Kvelden ble tilbrakt i teltet, med lydbok på øret, mens regnet dalte ned.
Dag 4
Utsikt til breen og blå himmel
Våtmarker og elver som slynget seg gjennom landskapet.
Fra grått fjell til grønne vidder
Fra rundt 1350 moh vandret vi ned i bjørkeskogen på rundt 980 moh, med utsikt over den store innsjøen Sysenvatnet. Her nede ventet også myggen, som var intens. Vi klarte oss imidlertid takket være rikelig bruk av myggspray. Derfra fulgte en liten stigning opp igjen over tregrensen, før vi passerte hengebrua som fører til Kjeldebu. Håper vi kan svinge innom turisthytta neste gang vi er i området.
Vi gikk forbi Broa over til DNT Kjeldebu.
Da vi endelig nådde Kjeldebu på kvelden, fortsatte vi litt videre før vi slo opp teltet for natten. Dagens etappe ble på rundt 15 km.
I myggens rike.
Da vi skulle sette opp teltet, brakk den ene teltstangen. Heldigvis unngikk vi skade på teltduken, noe som lett kunne ha skjedd. Jeg har opplevd det samme tidligere, og det skyldes at teltstangen har glidd fra hverandre i festene. Vi hadde med oss gaffateip, som vi brukte til å holde stengene sammen og dekke til de skarpe kantene. Etter litt strev fikk vi endelig satt opp teltet på en høyde med utsikt nedover dalen vi hadde kommet opp fra.
Kvelden senket seg over myggens rike, og vi fant roen i teltet for natten.
Det var en urolig natt med mye vind og regn, men til vår store forbauselse våknet vi til sol og blå himmel. Fint vær var ikke forventet. Ute av teltet kunne vi nyte det fantastiske landskapet vi hadde slått leir i. Etter et par grå dager var det deilig med litt sommervær på fjellet.
Morgenstund med utsikt til breen.
Etter en enkel frokost pakket vi sammen og begynte vandringen ned mot Kjeldebu. Det skulle være en kortere etappe, men etter en feil med GPS-klokken viste det seg å være lengre enn forventet.
Takk for nå Hardangerjøkulen.
Isbreen Hardangerjøkulen, som hadde fulgt oss hele turen så langt, begynte vi nå å legge bak oss. Terrenget skiftet også fra steinete partier til vide sletter med våtmarker og elver som slynget seg gjennom landskapet. Underlaget var vått og gjørmete, noe som gjorde det tungt å gå.
Dag 5
Den lange veien til Krækkja
Dagen startet med sol og litt vind. Vinden var velkommen, for den holdt unna knott og mygg, men det skulle dessverre ikke vare. Etter en enkel frokost satte vi i gang med den lange etappen til Krækkja, som lå rundt 15 km unna. I starten var det en del stigning, og med nesten vindstille vær ble insektene ekstra plagsomme på vei opp lia.
Utsikt over Fisketjørna til DNT Kjeldebu, fra noen meter oppe i lia.
Åpent landskap.
Vi fulgte en elv et stykke gjennom det åpne, vide landskapet. En del sau fantes her oppe, ellers lite tegn til annet liv. Det ble litt mindre fotografering underveis enn vanlig, da landskapet var litt mer monotont og gjentagende, dessuten så ble det svært varmt med null vind – noe som satt en demper på fotolysten. Etter noen timer med vandring i den varme sola, fant vi en oase av en flott rasteplass omtrent halvveis til Krækkja. Her var det både vann til matlaging og fjellvann til bading. Det passet perfekt, for vi var begge begynt å bli slitne og sultne. Vi koste oss på fjellet med mat og drikke før turen gikk videre mot destinasjonen vår, Krækkja.
Etter en skikkelig pause føltes alt lettere. Landskapet åpnet seg opp med inspirerende utsikt mot Hardangerjøkulen og Hallingskarvet.
Det var mye skifer å se i fjellet, spesielt før nedstigningen til Krækkja.
Fjellet rundt oss var preget av åpne skiferbrudd, utrolig fascinerende og unikt. I ettertid skulle jeg ønske jeg hadde tatt flere bilder herfra, men på dette tidspunktet var jeg mer fokusert på å komme ned til Krækkja før det ble altfor for sent.
Med utsikt til Krækkja
Vi nådde Krækkja utpå kvelden, og etter mye leting fant vi til slutt en egnet teltplass, mellom tusser og huller i lynga. Faktisk var det mange som tenkte som oss og valgte å telte i nærheten av turisthytta. Vi betalte en liten sum, kanskje 150 kroner, om jeg ikke husker feil, for å legge oss nærme hytta. Da kunne vi med god samvittighet benytte oss av toalettet og dusj som fantes der.
DNT Krækkja, den eldste turisthytta på Hardangervidda.
Selv om jeg kjente at jeg ikke hadde fått i meg nok mat til dagens etappe, holdt jeg ut hele dagen. Varmen og den tunge sekken ga en ekstra utfordring, men samtidig minnet det meg på hvor sterkt kroppen kan prestere når det trengs. Dette ble den lengste og mest krevende dagen på fjellet hittil, men følelsen av å ha gjennomført var utrolig tilfredsstillende.
På Krækkja var det hester.
Til slutt tok jeg en liten rusletur rundt hytta med fotoapparatet før jeg gikk tilbake til teltet og la meg for natten.
Dag 6
Krækkja – Et Deilig Sted
Det ble lenge å gå langs vannkanten, Ørteren er en kjempestor innsjø, og til slutt, etter en lang dag, fant vi en teltplass for natten. Underlaget her var ujevnt, fullt av stein og tuer, men liggeunderlagene våre viste seg å være gode nok til å jevne det ut.
Siste natten på fjellet.
Det hadde allerede blitt langt på kveld, så etter litt kveldsmat, gikk vi rett i soveposen.
Morgenen startet stille og rolig, og vi begge hadde fått en god natts søvn. Vi tok oss god tid og nøt frokost i sola utenfor teltet. Etter å ha pakket ned leiren, stakk vi innom turisthytta for å kjøpe ostekake, Solo og smågodt før vi begynte på dagens etappe. Målet var å komme så nærme Haugastøl som mulig, slik at neste dag kunne bli kort og behagelig.
Takk for oss Krækkja, håper vi sees igjen!
Det var allerede formiddag da vi startet, og etter noen kilometer nådde vi Ørteren, en enorm innsjø med krystallklart vann. Vi badet og spiste ved vannet, og vi vurderte å slå opp leir på et av nesene som stakk ut, men det føltes for tidlig. Vi bestemte oss derfor for å fortsette litt til.
Deilig krystallklart vann.
Dag 7
Nedstiging og siste dag på tur
Myrullen som blafrer i vinden.
Vi våknet til nok en morgen med solskinn og blå himmel, men også en del vind. Til nå hadde vi vært heldige med lite motvind og generelt rolige vindforhold. Denne siste etappen skulle, etter våre beregninger, ikke bli lang, rundt 4 km.
Etter et par kilometer med vandring gjennom det steinete landskapet, nådde vi kanten av platået. Her startet den bratte nedstigningen fra omtrent 1200 moh til Haugastøl, som ligger på rundt 1000 moh. På vei nedover hadde vi flott utsikt til Bergensbanen, og vi kunne se toget som hadde fraktet oss fra Haugastøl stasjon til Finse stasjon for en knapp uke siden. Vi tenkte begge at dette var en perfekt avrunding på turen.
Mye stein på vei ned til Haugastøl.
Tilbakeblikk og erfaringer fra Hardangervidda
Når jeg ser tilbake på denne turen over Hardangervidda, sitter jeg igjen med en følelse av både stolthet og ydmykhet. Naturen på Hardangervidda er mektig og vakker, men den stiller også krav til både forberedelser og utholdenhet. Været varierte fra solskinn til pøsregn, og vi opplevde alt fra stille kvelder til voldsom vind som truet med å rive teltet ned. Vi lærte raskt at god planlegging er avgjørende, spesielt når man ferdes i fjellterreng som kan være uforutsigbart.
På de gode dagene ble vi belønnet med spektakulære utsikter, som over Hardangerjøkulen, og stille øyeblikk der fjell og vidder strakte seg uendelig foran oss. Disse stundene er grunnen til at vi drar på slike turer – for å oppleve følelsen av frihet og ro som bare naturen kan gi. Samtidig var det dager der tunge sekker, slitne bein og dårlig vær testet oss både fysisk og mentalt. Da hjalp det å minne seg selv på hvorfor vi var der: for å utfordre oss selv, koble av fra hverdagen og komme nærmere naturen.
Det ble også en påminnelse om at utstyret vårt, fra gamasjer til fjellduk, utgjorde en stor forskjell. Små ting som et godt liggeunderlag og varm mat ble ekstra verdsatt etter en lang dag i regn og vind. Lydbok er også alltid godt å ha, spesielt når man ligger fast i teltet og venter på bedre vær. Kameraet var selvsagt med, og selv om jeg noen steder gjerne skulle ha tatt flere bilder, handler det like mye om å være til stede i øyeblikket og nyte det man ser. På neste langtur skal jeg slanke fotoutstyret enda mer – da dropper jeg 20mm-objektivet og erstatter 40mm-objektivet med et fast 35mm-objektiv. Tror ikke jeg trenger stativet heller.
Alt i alt har turen gitt meg en dypere respekt for fjellet og naturkreftene, men også en sterkere kjærlighet til denne måten å oppleve verden på. Det er ikke alltid lett å være på tur, men det er nettopp utfordringene som gjør opplevelsene enda mer verdifulle.